Bilde: Landprofil: Malawi

Landprofil: Malawi

Utskriftsversjon

Torsdag 30. juli 2009

Malawi har de siste par årene gått fra å være nødhjelpsmottaker til å bli eksportør av mais, og framstilles nå gjerne som en suksesshistorie når det gjelder matproduksjon.

Utdrag fra landprofil skrevet av Asbjørn Eidhammer.
Hele teksten kan leses her


Men landet er fortsatt ett av verdens fattigste. Om mannen som i stor grad har stått for landets økonomiske framgang, dagens president Bingu wa Mutharika, får fortsette etter valget 2009, er meget usikkert.

Malawi i tall:
Areal: 118 480 km² (37. størst)
Folketall: 13,9 millioner
Forventet levealder: 45 år
BNP per innbygger: USD 164
Økonomisk vekst: 8,4 prosent
HDI-plassering: 166
Eksport: Tobakk, sukker, te, bomull, kaffe

Skole og helsetilbud utbygd
Malawi er et av Afrikas fattigste land, og flertallet av befolkningen befinner seg under landets fattigdomsgrense på godt under én dollar dagen. Det er tegn på at antallet fattige har gått noe ned de siste årene. De fattige utgjør i dag cirka 54 prosent av befolkningen. 95 prosent av barna får skolegang, litt flere jenter enn gutter. Men fremdeles er 46 prosent av voksne kvinner analfabeter og 25 prosent av mennene. Helsetjenestene er utbygd over hele landet, men det er stor mangel på kvalifisert personell. 14 prosent av befolkningen mellom 15 og 49 er hiv-positive. Ellers er malaria og tuberkulose utbredte sykdommer.

Malawi har en lang historie i sitt forhold til Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, og sies å ha verdensrekord i mislykkede tilpassingsprogrammer. Giverne spiller en stor rolle i landet, kanskje mer enn de 30–40 prosent av statsbudsjettet som er bistand, skulle tilsi. Til tross for at Malawi er et av verdens fattigste land, har Malawi hatt en økonomisk vekst på 7–8 prosent i året. Men økonomien er svært liten, og statens offentlige utgifter utgjør ikke mer enn om lag 400 kroner i året per innbygger. Startpunktet for den økonomiske framgangen kom så sent at selv med en høy økonomisk vekst vil det ta lang tid før folk flest merker noe til bedre økonomi, helse- og skolevesen.

Teksten er tatt fra Fellesrådet for Afrika sin årbok